Dagens GPS-logg:
http://connect.garmin.com/activity/330614594
Dagens etappe gikk fra Melhus til Kvikne. På veien passerte vi nok en
fylkesgrense, og befinner oss nå i Hedmark.
Da vi spiste frokost kl 8 hadde alle håndverkerne som også bodde på
Karivollen allerede spist og dratt på jobb, så vi fikk hele “spisesalen” for oss selv. Eieren av stedet vartet opp med nykokte egg, og vi fikk i oss en solid frokost før avreise.
Vi kom oss på syklene litt før kl 9. Det var skiltet sykkelvei til Støren, og siden det er et av stedene vi skulle forbi, valgte vi å følge skiltingen. Om det var det lureste valget er ikke godt å si, men
vi slapp i allefall E6 (som uansett ikke er lov å sykle på her). Noen kilometer av veien var ikke asfaltert, og nattens regnvær hadde gjort den ganske gjørmete. Både sykler og syklister så ut deretter.
Ikke langt fra Støren var veien sperret av ras. Trær og gjørme dekket hele veien, og det rant også ned på jernbanesporet nedenfor veien. Det
eneste alternativet var E6, og der var det som sagt ikke lov å sykle. Veivesenet og Jernbaneverket hadde folk på stedet som drev opprydning,
og etter litt fram og tilbake hjalp de oss med å bære syklene gjennom raset og over på den andre siden. De mente det var for galt om en så lang sykkeltur skulle stoppe på grunn av et lite ras, og sa de ville kjørt oss rundt raset med bil om det ikke hadde vært mulig å passere til fots.
Da vi endelig nådde Støren fikk vi låne en hageslange slik at vi fikk spylt bort det meste av gjørma. Deretter spiste vi lunsj på det som skulle vise seg å være Størens Bageri, kjent fra Bør Børson. Det ble ikke wienerbrød på oss i dag, men lasagne og hamburger.
Deretter bar det ut på E6. I tøff konkurranse med tyske bobiler og
polske vogntog gikk milene unna, og ved Ulsberg svingte vi inn på riksvei 3. Målet for dagen var Kvikne Camping, som heldigvis hadde en ledig hytte selv om de ikke hadde fått med seg bestillingen vår fra i går. Her er det 8 km til nærmeste butikk og ikke mulig å få kjøpt mat, så vi får klare oss med det vi har til i morgen. Ingen av oss er interessert i å sykle 16 km ekstra for å kjøpe mat i kveld…
—
Det er ikke akkurat tilrettelagt for sykling i Norge. Mange steder finnes det ingen sykkelveier, noe som egentlig er greit, for da vet man som syklist hva man har å forholde seg til. Når man nærmer seg tettsteder dukker det opp sykkelveier av ulik kvalitet og lengde. De er ofte godt merket som gang- og sykkelvei, men det står skjelden hvor de fører hen. Dersom man ikke er lokalkjent kan disse veiene være til mer irritasjon enn nytte når man sykler feil eller havner i en blindvei. Og er man så heldig at det er satt opp veimerking for syklister, så slutter denne merkingen halvveis til målet og når man trenger det mest. Så blir man stående i et kryss og klø seg i hode og lure på hvilken vei man nå skal følge. Et annet problem er at man stadig må krysse bilveien om man ønsker å følge sykkelstien. Hvorfor kan man ikke bestemme seg for en side og så legge sykkelveien der?
Vi sliter også litt med å se begynnelsen på sykkelveiene. Plutselig dukker det opp en på høyre eller venstre side av veien med diger grøft eller rekkverk som skille mot bilveien. En slik sykkelvei er det ikke lett å komme seg inn på. Og noen ganger er kvaliteten på veidekket så elendig at man velger å sykle langs bilveien i stedet for å bli filleristet eller få ristet i stykker sykkel og oppakning på sykkelstien. Og grusvei som sykkelvei, det liker vi ikke. I hvert fall ikke når den er våt og sølete. (Her kunne det stått mye, mye mer.)

Her hadde det gått ras rett før helga og veien var egentlig stengt. Men det var ingen alternativ rute for syklister, så vi fikk hjelp til å komme oss forbi med syklene.


Vi har nå krysset en ny fylkesgrense og befinner oss i Hedmark fylke.